Kjære psykolog

Min datter hevder å ville utdanne seg til psykiater, for så å tvangsinnlegge alle psykologer og andre som behandler ME som psykosomatikk eller stresslidelse. De har jo åpenbart en ødeleggende vrangforestilling, mener hun, og de er dessuten farlige for syke mennesker.

Når min datter blir frisk vil hun utvilsomt klare å bli psykiater. Derimot vil hun nok ikke tvangsinnlegge psykologer. Alle overgrepene hun selv har opplevd har gjort henne veldig klar over pasientrettighetene og viktigheten av at pasienten blir hørt og respektert. Men hun er frustrert. Nok en gang har du insistert på å «starte forsiktig med korte skolebesøk for å bryte mønsteret hvor hun «ikke vil» (?!) ut av huset. Nok en gang har hun forklart at jo, hun vil på skolen. At nei, det er ikke snakk om skolevegring. Hun tåler rett og slett ikke å øke aktivitetsnivået nå. Hun er for syk. Men du fastholder dine teorier. Snakker om å «bryte tankemønsteret».

Hvorfor er det så vanskelig å forstå at min datter faktisk vil på skolen, men at hun ikke makter det fordi hun er for syk? At ME-belastningsintoleransen er reell, og at hun blir bedre først når hennes aktivitetsgrense respekteres?

En av dine kolleger mente til overmål at det var et tydelig tegn på autistisk adferd at hun trekker seg unna andre og ikke kommer på skolen! Vi som har kjent henne hele hennes liv kjenner oss ikke igjen i dette. Som frisk var denne jenta helt normalt sosial og aktiv.

Etter å ha snakket med flere i samme situasjon, har det gått opp for meg at BUP skremmende ofte feiltolker ME-ens vekslende adrenalinrush og utmattelse. Utmattelsen fører jo til nødvendig sosial tilbaketrekning. Dermed er det fare for at BUP feildiagnostiserer rett og slett fordi de ikke forstår at det er andre grunner til å trekke seg tilbake enn de årsakene de har fremst i tankene.

Kropp og sinn henger sammen, ja, men vilje alene kan ikke trumfe enhver somatisk utfordring. Når syke barn så får høre – direkte eller indirekte – at de er syke fordi de ikke vil nok, hva gjør det med dem? Man behøver ikke være psykolog for å se at det kan gå ut over både egenverd og tro på egen dømmekraft (som det slett ikke er noe galt med). For ikke å snakke om tilliten til psykologen – og til andre hjelpere med tilsvarende uheldige tankemønstre.

De ME-syke barna lider allerede store tap. De mister venner, aktiviteter, skole – selve livet. De trenger forståelse og støtte. De trenger tålmodighet og tilpassede aktiviteter, tilrettelegging i forbindelse med skole . De trenger ikke å bli presset til et aktivitetsnivå som gjør dem sykere.

Så, kjære psykolog: Det er kanskje på tide at du bryter tankemønsteret ditt?

–

Hilsen Sonja

.