«Liten tue velter stort lass»

– litt om ME og belastningsskader

Poden var en liten tur ute i hagen forleden dag og luktet litt på våren som er i anmarsj. Plutselig skrek han til, for det var en sten i veien som han snublet i (han har jo dårlig balanse) og så tråkket han over og gikk i bakken med et brak. Han måtte ha hjelp til å reise seg opp og ble støttet forsiktig inn igjen.

foto: http://naturfagvg1st.wikispaces.com/Idrettsskader

Det viste seg at han ikke bare hadde forstuet ankelen, men det var også en skade i selve foten som mest sannsynlig er et lite brudd. Så nå hinker han rundt på krykker. Det vil si, han er tilnærmet lenket til sengen og stolen fordi det er alt for energikrevende for en ME-syk kropp å humpe rundt på krykker. En tung start på våren, for han kan ikke belaste foten
på 3–4 uker.

Men dette er ikke den første våren som har blitt ødelagt av «idrettsskader» for vår ME-syke gutt. Hver vår opplever han at litt økt belastning medfører småskader og overbelastning av ledd, sener og muskulatur.

For noen år tilbake, da han var litt sprekere, gikk han en del mindre turer Da var det særlig fotsålen som ble gjenstand for betennelsesaktige forandringer, såkalt plantar fasceitt. Det ble investert i sko med ekstra myke såler, men det var lite som hjalp – annet enn hvile og avlastning i ukevis.

Før dette, da han var enda litt sprekere, deltok han litt i fotballsparking (han spilte bare et par minutter av gangen og ble kjørt til og fra fotballbanen), men da var han den første og ofte eneste av gutta som fikk problemer med akillessenene. Merkelig, syntes vi, så lite som han var i aktivitet i forhold til de andre.

Helt i starten av sykdommen ble han fryktelig sliten og andpusten med ildrøde kinn og silende svette når han var i fysisk aktivitet, men da fikk han i hvert fall ikke skader. Siden har aktivitetsnivået vært svært begrenset, men det er forunderlig hvordan helt minimale belastninger stadig har utløst skader på bevegelsesapparatet.

Sidsel Kreyberg skrev et interessant innlegg om «Idrettsskader ved små belastninger» på facebooksiden «Don’t forget ME» 26. mars 2014.

Det er kanskje ikke tilfeldig at ME-pasienter er skadeutsatte?

Forskning utført av professor Peter Rowe ved John Hopkins Children’s Center i Baltimore beskriver at pasientgruppen har økt muskelstramning og begrenset bevegelighet som kan henge sammen med hypersensitivitet i perifere nerver . Han mistenker at denne muskelstramningen kan være årsak til pasientenes generelle utmattelse, og at spesielle bevegelser og aktiviteter kan gi økt belastning og forverre symptomer. Han mener for øvrig også at den økte neuromuskulære spenningen kan påvirke det autonome nervesystemet som kontrollerer puls og blodtrykk samt bidra til økt kognitiv belastning.

Uansett hva som ligger bak, er det åpenbart at det ikke bare er selve utmattelsen som hemmer aktiviteten til ME-syke barn (og voksne), men også hvor utsatt kroppen er for skader.

–
Av: frustrert me-mamma dr.med.